Fremmed

Foran meg viker trærne til side, og en bunnfrossen myr åpenbarer seg. Rimfrosten hviler tungt på det lange, brune gresset. Jeg lager spor der skoene mine presser stråene ned mot bakken. De bøyer seg, og makter ikke å reise seg igjen.

Det er så stille at jeg hører blodet suse i ørene mine. Over meg er det flere stjerner enn jeg kan telle. Stjerner, så langt unna at det er umulig å fatte hva avstanden innebærer. Jeg trekker pusten. Lukker øynene. Slipper den ut igjen. Åpner øynene. Hvor lang tid har gått siden jeg lukket dem? Ett sekund? Ett år?

Det er nesten lyst, nå. Morgensolen presser seg mot tåken, og bader meg i hvitt, flatt lys. Sporene mine er borte, nå. Til tross for vinterkulde og rimfrost, har stråene sakte løftet seg til sin opprinnelige posisjon. Jeg lytter. Stillhet.

Følger han fortsatt etter meg? Vet han hvor jeg er? Vet jeg hvor jeg er?. Jeg går noen prøvende skritt, nærmer meg trærne igjen. Med ett kjenner jeg et nærvær. Jeg er nesten sikker på at det bare er i mitt eget hode, men skrekken tar kvelertak på meg. Jeg begynner å løpe. Mens grener pisker meg i ansiktet og røtter forsøker å få meg til å snuble, ønsker jeg meg selv langt vekk.

Ønsker at jeg var en annen person, på en annen planet. Sirklende rundt en annen stjerne.

Jeg forsøker å overbevise meg selv om at hvis jeg lukker øynene, vil ønsket mitt være oppfylt når jeg åpner dem igjen.

Stadig nye grener treffer meg, tvinger frem tårene. De ondskapsfulle røttene vinner til slutt, river bena under meg. Jeg blir liggende å klore meg ned i jordsmonnet mens tårene renner. Lukten av den våte jorden kjennes fremmed.

Jeg trekker inn lukten. Lukker øynene. Slipper den ut igjen. Åpner øynene.

Tenker tilbake. På stråene som løftet seg. Ser for meg sporene mine, som startet som to, samlede fotavtrykk midt ute på myra.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at det så ut som om jeg hadde landet der. Fra himmelen.

Fra stjernene.