Nå slutter alt

Har du noen gang vært i en situasjon hvor du har hatt mulighet til å ta livet av deg, og så fått en nesten ustoppelig trang til å gjennomføre det? Har du kanskje stått på toppen av en høy bygning? Vært ute og svømt på dypt vann, og begynt å bli sliten? Ventet på et forsinket tog, ytterst på perrongen?

Helt ytterst?

Hva skjer hvis du kaster deg foran toget? Bare lar deg falle forover rett før et passerende tog tordner gjennom stasjonen?  Eller skjærer over pulsåren med brødkniven en tidlig mandag morgen? Kutter, og kutter og kutter. Blir stående og stirre apatisk på blod som blander seg med brødsmuler og en skitten kjøkkenklut? En klut du forgjeves forsøker å bruke til å stoppe blødningen i det du forstår hva som er i ferd med å skje. Eller vrenger bilen inn i fronten på en møtende trailer? Kraftige frontlys og en Volvo-logo fyller frontruten og et lastebilhorn fyller ørene dine før bilen du sitter i klapper sammen som en brusboks.

Ikke si at du ikke har tenkt tanken, minst én gang. Flere? Flere.

Jeg gjorde det, en sen kveld i November. Alene på veien med en tung høyrefot. Lysene fra lyktestolpene passerte først sakte, så raskere og raskere. Regnet på ruten ble til striper av vann som presset seg oppover i takt med farten. Jeg glippet med øynene, verden forsvant ut av fokus. Lysglimtene fra lysmastene lyste opp baksiden av øyelokkene mine som røde eksplosjoner av lys.

Ikke si at du ikke har tenkt tanken, minst én gang. Raskere? Raskere.

Så slipper jeg rattet. Bilen begynner umiddelbart å trekke over i motgående kjørefelt. Nå slutter alt, tenker jeg. Jeg trodde jeg ville kjenne lettelse, men blir tvert i mot overveldet av en tom, gnagende følelse som brer seg i mellomgulvet og