Regnet

Fjerne toner fra en gitar blandes med det evige bruset fra regnet som treffer brosteinene i gaten. Vannet som sildrer fra takrennene. Melodien bølger frem og tilbake. Av og til forsiktig, så skjør at den forsvinner bak teppet av regn, av og til kraftig som om gitaristen hadde stått rett utenfor vinduet.

Camille slipper gardinen, som faller på plass og skjuler utsikten til gaten. Skjuler utsikten til vannet som renner utrettelig nedover mot ukjent mål. Hun lukker øynene og lar tonene fra gitaren styre tankene sine. Et øyeblikk lar hun seg fange, og seiler opp og bort. Vekk fra det rå, fuktige værelset sitt til et land fylt av lys og varme. Hun klarer ikke helt å se for seg selve solen, men tviholder på et vagt minne av hvordan det føles når den varmer mot huden hennes. Nesten som følelsen av å stå helt inntil et ildsted, så nær at dampen står opp fra de våte klærne hennes. Nesten.

Det er ingen som husker nøyaktig når Regnet begynte. Det er ingen som forstår hvorfor det ikke slutter. Det har regnet siden lenge før hun ble født, men de gamle historiene om sol og tørr sand har hun hørt så mange ganger at det føles som om hun har opplevd det selv.

Innerst i en skuff på soverommet, har hun en liten eske som lå blant tingene hun fikk da faren døde. Esken er halvfull av finkornet, lys, tørr sand. Hun tar den frem hver gang hun føler seg trist eller nedfor, slik som nå. Hun åpner den, løfter opp en neve og lar sanden gli sakte mellom fingrene. Hun passer alltid på at sanden renner tilbake, mens hun holder pusten i frykt for at hun skal puste for hardt. Livredd for at noe av sanden skal gå til spille.

En annen grunn til at hun holder pusten, er at hvis hun er helt, helt stille så kan hun høre sanden. Sandkornene som drysser fra fingrene hennes lager en susende, knitrende lyd mens de renner ned i esken. Camille innbiller seg at hun kan høre suset fra mennesker som en gang i en fjern fortid har stått og gått på den samme sanden. Hvis hun konsentrerer seg, er det som om hun hører stemmene deres. Hun ser de for seg, der de står og diskuterer eller kjøpslår med solen stekende over seg. Uvitende om at sanden de står på i fremtiden vil bli sett på som sjelden vare, som en skatt.

Camille legger seg på sengen, senker hodet mot puten og holder esken med sand mot brystet. Sakte, men sikkert blir minnet av lyden fra sanden og suset fra regnet utenfor blandet sammen. Blander seg med lyden fra hennes egen pust, som blir jevnere og dypere etterhvert som hun glir over i søvnens rike.

I drømmen står hun og ser ned på de bare føttene sine. På tær som beveger seg opp og ned, som lar den deilige, varme sanden gli mellom dem. Hun løfter blikket, og oppdager at hun står på en endeløs sandslette. En gyllenrød skive er i ferd med å reise seg over en gigantisk fjellkjede i horisonten, og en fantastisk varme omfavner henne. En tørr vind kiler henne på leppene, og lokker frem et smil. Fjerne toner fra en gitar blander seg med det vare suset fra vinden som kjærtegner håret hennes.

Hun bøyer seg forsiktig ned og tar opp en neve sand. Lar den gli sakte mellom fingrene. Lytter til suset fra sandkornene. Så begynner hun å gå.