Del 3: Søndag 3.juli 2011 kl 21:07

Husker du første gang vi møttes? Det gjør jeg.

Jeg husker et vinglass. Jeg husker rødvin. Jeg husker en dyprød, perfekt dråpe som glir sakte nedover utsiden av et glass, runder buen ned mot stetten. En vakker dråpe som stopper mot duken som er lagt over et billig plastbord. En gustengrå overflate stanser en reise som kunne forandret verden. Vi fulgte den med øynene begge to, inntil dråpen brått stoppet sin ferd og blikkene våre møttes.

Gjestene som diskuterte det i ettertid, mente at jeg fikk øye på deg tilfeldig på vei gjennom restauranten. Jeg  sakket farten først når jeg nærmet meg bordet ditt. Du satt der alene. Studerte dråpen med rødvin som akkurat hadde begynt sin lille reise. Jeg stanset opp inntil deg og vinglasset ditt, studerte dråpens fall sammen med deg. Du må ha merket at jeg stod der, men blikket ditt forlot ikke dråpen. Da våre blikk til slutt møttes smilte du trist, nesten som om ventet på meg. Som om hele ditt liv var opptakten til dette øyeblikket.

"Hei fremmede."
"Hei."
"Hva kan jeg hjelpe deg med?" du så spørrende opp på meg, men blikket ditt var lekent.
"Er denne stolen muligens ledig? Kan jeg sette meg?" spurte jeg og satte meg uten å vente på svar.
"Vel?"
Du så fortsatt på meg. Jeg ventet noen sekunder før jeg fortsatte. Jeg hadde ventet så inderlig lenge på dette øyeblikket, og nå var ventingen endelig over.
"Jeg har en historie å fortelle deg, Cecilie," sa jeg mens jeg studerte den lille flekken som en gang hadde vært en dråpe med vin.

Du så forfjamset, nesten litt skremt på meg. Du rettet deg opp i stolen og så rundt deg. Som for å forsikre deg om at du fortsatt var i en restaurant full av folk, trygg mot eventuelle farer. De andre i restauranten pratet, spiste og lo. Slepte sine ubetydelige liv etter seg, totalt uvitende om at de snart ville bli revet ut av boblen de hadde for vane å pakke inn hodet sitt i. Blikket ditt hadde ikke lenger spor av lekenhet når det vendte tilbake til meg. Det var som om du på et eller annet nivå forstod at de øvrige gjestene ikke spilte noen som helst rolle. Du kunne like gjerne stått midt i en ørken, uten annet enn sandkorn som tilskuere. Med en blå, ubrutt himmel fra horisont til horisont. En dødelig sol stekende midt på himmelen.

"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.


Del 2