En milliard regndråper

Det regner tett. Jeg har begitt meg ut på en lang reise, men tilbakelegger den raskt. Det er ingen mulighet til å stoppe og beundre utsikten underveis.

Hylende dekk, og de skarpe smellene av en kjedekollisjon presser seg inn i øregangene mine. De nærmeste bilene har satt på varsellysene. Blinkende, usynkroniserte lys fargelegger den slappe kroppen min. Biler på vei i motsatt retning bremser opp, og passerer sakte forbi ulykkesstedet. Stirrende, forvrengte fjes gjemmer seg bak bilvinduer stripete av regn. De presser seg mot ruten og tørker bort dugg med skjorteermet for å få et glimt av bylten som ligger midt i kjørebanen. Jeg har ikke på meg regntøy, bare en møkkete olabukse og en tynn genser med påskriften

"Always Remember That You Are Unique. Just Like Everybody Else"

En kvinne skriker hysterisk. En mann med mobiltelefon snur seg bort fra vinden. Han står med en jakke over hodet for å beskytte telefonen mot været.

"Jeg står på ring 3 under Sinsenkrysset! Det er en som har hoppet! Nei, hun er død som en sild! Hva i helvete mener du med Om jeg er sikker!?"

Mannen tar telefonen fra øret et øyelikk, og stirrer vantro fra den til liket. De utvidede pupillene hans tyder på at han er i ferd med å gå i sjokk.

"Visst faen er jeg sikker, hjernemassen hennes er i ferd med å renne ut i grøfta for helvete!"

Oljeblandet vann renner sakte forbi, mens en milliard regndråper eksploderer mot asfalten og spruter opp i ansiktet mitt. En liten jente på kanskje fem år står og ser på meg. Hun har på seg en liten rød jakke og matchende skjørt. Under skjørtet stikker et par strømpekledde ben ned i grønne og rosa støvler. Hun holder en teddybjørn mot brystet.

Det lyse håret er allerede klistret til hodet hennes, og regnet renner i strie strømmer nedover ansiktet hennes. Hun blunker unna vanndråpene uten å ense dem, og ingen rundt henne enser at hun står der. Ingen har merket at bakdøren i stasjonsvognen står oppe. Ingen har merket at Lise ikke lenger sitter fastspent i barnestolen.

Lise slipper teddybjørnen. Tiden stopper. Verden holder pusten. En milliard regndråper og en teddybjørn henger et øyeblikk stille i luften, før tiden bestemmer seg for å tildele oss nok et sekund. En milliard regndråper og en teddybjørn treffer asfalten samtidig som jeg blir revet ut av kroppen min med et rykk.

Endelig fri!

Jeg løftes opp, og stiger så raskt opp mot himmelen at regndråpene fordamper i det de treffer meg. Regnet passerer meg så raskt at de tegnes som vertikale tegneseriestreker mot himmelen. Under meg skimtes en liten skikkelse iført grønne og rosa støvler, en klissvåt teddybjørn og kroppen til en død jente.

Lise skriker.