Ticket To Heaven

På forhånd hadde jeg trodd at jeg skulle falle til ro etter at jeg hadde bestemt meg. At beslutningen skulle fjerne skjelvingene, tårene. Faktisk ble det bare verre. Mye verre.

Nå ligger kniven på gulvet, og blodet flommer ut fra håndleddet mitt. Pulserer. Det gjør jævlig vondt, og jeg gråter ukontrollert. Sjangler rundt i stua og søler blod på stueteppet. Dø da, for helvete! Jeg skriker høyt og kaster meg inn i veggen, faller om på gulvet. Følelsen av å ha gjort noe jeg ikke kan ta tilbake treffer meg som en slegge, og jeg blir om mulig enda mer livredd.

Jeg vrir meg rundt og ser på refleksjonen av meg selv i stuevinduet. Det er mørkt utenfor. Det er det her også, tenker jeg, uten helt å forstå hva jeg mener. Jeg peker på meg selv i vinduet. Nå er du royally fucked, som de sier på nynorsk. Du har gjort mye dumt i ditt liv, men det er ingenting sammenlignet med dette. Jeg forsøker å le, men gråter bare enda mer.

Jeg begynner å bli svimmel. Jeg tenker på mamma. Jeg tenker på begravelser. Høst.

Jeg forsøker å huske hvorfor jeg ønsket å dø, men klarer det ikke. Jeg lukker øynene. Forsøker å smile litt, men munnvikene lystrer ikke.

Svimmelheten er i ferd med å ta overhånd. Det renner fortsatt blod nedover hånden min. Dødsangsten tar kvelertak på meg bakfra. HELVETE! Jeg forsøker å stoppe blodet, klemmer rundt håndleddet med den andre hånden, men blodet presser seg ubønnhørlig ut mellom fingrene mine. Hvert fiber i kroppen min skriker til meg. Få det til å stoppe, skriker de. Jeg klarer ikke, skriker jeg tilbake.

Jeg klarer ingenting, hvisker jeg.

Det er for sent nå.

Too Heavy

Many people among us

carry burdens on their shoulders 

some of them 

too heavy by far

En milliard regndråper

Det regner tett. Jeg har begitt meg ut på en lang reise, men tilbakelegger den raskt. Det er ingen mulighet til å stoppe og beundre utsikten underveis.

Hylende dekk, og de skarpe smellene av en kjedekollisjon presser seg inn i øregangene mine. De nærmeste bilene har satt på varsellysene. Blinkende, usynkroniserte lys fargelegger den slappe kroppen min. Biler på vei i motsatt retning bremser opp, og passerer sakte forbi ulykkesstedet. Stirrende, forvrengte fjes gjemmer seg bak bilvinduer stripete av regn. De presser seg mot ruten og tørker bort dugg med skjorteermet for å få et glimt av bylten som ligger midt i kjørebanen. Jeg har ikke på meg regntøy, bare en møkkete olabukse og en tynn genser med påskriften

"Always Remember That You Are Unique. Just Like Everybody Else"

En kvinne skriker hysterisk. En mann med mobiltelefon snur seg bort fra vinden. Han står med en jakke over hodet for å beskytte telefonen mot været.

"Jeg står på ring 3 under Sinsenkrysset! Det er en som har hoppet! Nei, hun er død som en sild! Hva i helvete mener du med Om jeg er sikker!?"

Mannen tar telefonen fra øret et øyelikk, og stirrer vantro fra den til liket. De utvidede pupillene hans tyder på at han er i ferd med å gå i sjokk.

"Visst faen er jeg sikker, hjernemassen hennes er i ferd med å renne ut i grøfta for helvete!"

Oljeblandet vann renner sakte forbi, mens en milliard regndråper eksploderer mot asfalten og spruter opp i ansiktet mitt. En liten jente på kanskje fem år står og ser på meg. Hun har på seg en liten rød jakke og matchende skjørt. Under skjørtet stikker et par strømpekledde ben ned i grønne og rosa støvler. Hun holder en teddybjørn mot brystet.

Det lyse håret er allerede klistret til hodet hennes, og regnet renner i strie strømmer nedover ansiktet hennes. Hun blunker unna vanndråpene uten å ense dem, og ingen rundt henne enser at hun står der. Ingen har merket at bakdøren i stasjonsvognen står oppe. Ingen har merket at Lise ikke lenger sitter fastspent i barnestolen.

Lise slipper teddybjørnen. Tiden stopper. Verden holder pusten. En milliard regndråper og en teddybjørn henger et øyeblikk stille i luften, før tiden bestemmer seg for å tildele oss nok et sekund. En milliard regndråper og en teddybjørn treffer asfalten samtidig som jeg blir revet ut av kroppen min med et rykk.

Endelig fri!

Jeg løftes opp, og stiger så raskt opp mot himmelen at regndråpene fordamper i det de treffer meg. Regnet passerer meg så raskt at de tegnes som vertikale tegneseriestreker mot himmelen. Under meg skimtes en liten skikkelse iført grønne og rosa støvler, en klissvåt teddybjørn og kroppen til en død jente.

Lise skriker.