Muren

Øynene hennes var enda lysere blå enn vanlig, og smilet kjøligere. Forandringen var umerkelig men åpenlys. Kroppsholdningen identisk, men likefullt forandret. Det var tydelig at ingenting i hele verden kunne påvirke henne i dag. Hun var forberedt på alt. Jeg hadde ikke forventet å sitte her alene, men nå gjorde jeg det - til tross for at vi satt her begge to. Hun hadde akkurat satt tilbake trillebåren etter å ha bygget en høy, ugjennomtrengelig mur mellom oss. Jeg visste hun var bak den et sted, men det hjalp meg ingenting. Det var umulig å trenge gjennom til henne nå.

Jeg forsøkte likevel, ropte til henne over muren. Forsøkte å forklare hva jeg følte, hva jeg mente med alt det dumme jeg sa i går. Hun nikket og var enig, svarte at hun forstod. Jeg skjønner hva du mener, sa hun. Den kjølige, reserverte kjernen i øynene hennes fortalte en annen historie. Du kan ikke såre henne nå, sa øynene. Nå har vi bygget en mur som beskytter henne. Du kan ikke lenger komme nær henne. Du kan ikke komme hit og vise frem din egen usikkerhet, skape et speilbilde av den hos henne, slik du gjorde i går. Vi vet at det er det du kom for. Du vil fore henne med tvil og uoppnåelige fremtidsutsikter. Du vil fortelle at du vil, men ikke tør. Du vil tvinge henne til å ta valg du ikke selv har mot til å takle.

Hun snudde seg vekk. Så ut i luften. Jeg lente meg litt frem, forsøkte å få øyekontakt. Forgjeves. Jeg bestemte meg for å ignorere de tause beskyldningene hennes. Men er vi fortsatt sammen da eller? Spørsmålet som skulle være lett og henslengt, ble kleint og bittert.

Svaret kom aldri.