En mørk tvskjerm lyser mot meg. Den fyller hodet mitt med tanker. Den fyller hodet mitt med tomrom. Utenfor vinduet kryper trærne nærmere. Jeg roper så høyt jeg klarer, men ingenting knuser. Ingen kommer løpende. Hjertet mitt sitter alene igjen og lytter til sitt eget ekko, som sakte svinner hen.
Jeg reiser meg og skrur på tven før jeg går ut. Jeg låser døren forsvarlig etter meg. Utenfor står en postkasse og stirrer stygt på meg. Den er rød. Den er full. Tøm meg, sier blikket den sender meg, men jeg tør ikke. Jeg vet ikke hva den røde postkassen skjuler. Jeg går forbi uten å se på den. Skrittene mine slår mot fortauet når jeg går nedover gaten.
Tramp, tramp, tramp sier joggeskoene mine. Ørene mine fylles av støyen blodårene mine lager når blodet bruser gjennom dem i høy hastighet. Hjertet mitt slår hardt. Jeg er sikker på at du kan se det gjennom den grå vindjakken min. Men du kan ikke se revolveren jeg har stukket ned i beltet. Så gjennomsiktig er ikke jakken. Men frykt ikke, når tiden er inne skal jeg dra ned glidelåsen, og vise den til deg. Du skal få se. Du skal få ta del i den.
Jeg står utenfor huset ditt nå. Huset ditt sover. Persiennene er trukket for. Ingen avslørende strimer av lys flyter ut av vinduene. Noen fortjener et besøk. Jeg snur meg og ser avtrykkene i gresset. Fotspor i det fuktige gresset langs grusgangen opp til døren. Så fort solen står opp og duggen tørker, vil gresset reise seg igjen. Da vil ingen se at du har hatt besøk. Postkassen din er tom. Den sover, og kan ikke sladre. Jeg har en nøkkel i lommen min som passer i låsen, men jeg bruker den ikke. Persiennene dine er trukket for. Ved inngangspartiet står en hagebusk i en stor krukke. Jeg løfter den opp og vipper den inn gjennom det store stuevinduet. Jeg beundrer den store flaten som eksploderer i en kakafoni av singlende glass, avbrutt av en dyp, hul lyd i det krukken treffer parketten innenfor.
Etter å ha summet meg litt, lener jeg meg inn og river ned persiennen før jeg klatrer forsiktig over vinduskarmen. I det jeg titter opp, skimter jeg en skygge som forsvinner bak hjørnet på toppen av trappen til andre etasje. Har du kjent meg igjen enda? Jeg registrerer fraværende at jeg står i en liten haug med fuktig jord fra den knuste krukken. Jeg forsøker å tørke av skoene på stueteppet. De blir ikke helt rene, så jeg tar de av. Setter de pent fra meg ved enden av sofaen. Jeg lukker øynene og klemmer hånden rundt revolveren så hardt at knokene blir hvite.
Del 2 finner du her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar