Julenissen

Nissen studerte sitt eget speilbilde i butikkvinduet. Sukket. Slapp fokuset, og lot blikket gli forbi refleksjonen i glasset og inn til den andre siden. Der hastet Viktige Mennesker forbi, travelt opptatt med å fullføre det de holdt på med så fort som mulig, slik at de kunne forte seg å gjøre noe annet etterpå. Selv var han usynlig. En julenisse i en handlegate. I desember.

Mellom ham selv og de automatiske dørene til kjøpesenteret hadde noen plassert en stor, svart hund. Den stod bundet fast til en stolpe og luktet våt pels. Den skalv. Figuren i nissedrakt var ikke spesielt mye varmere selv, der han stod og hutret mens våt snø virvlet rundt ham. Vindkastene gjorde at snøen tilsynelatende falt like mye oppover som nedover.

"Unnskyld?" spurte en stemme bak ham. Nissen erstattet raskt ansiktsuttrykket sitt med et jovialt smil, før han snudde seg rundt akkurat tidsnok til å få en steinhard snøball midt mellom øynene. Han vaklet bakover og lente seg tungt mot utstillingsvinduet. Vinduet vibrerte faretruende, og et langt sekund var han overbevist om at det kom til å knuse. Det svartnet for øynene hans, og i det han sank på kne ble latteren som hadde fulgt tett etter snøballen avbrutt av en lys guttestemme "Faen, han blør jo. Kom, vi stikker!"

Viktige Mennesker hastet forbi den skadeskutte nissen, travelt opptatt med å ikke legge merke til Mindre Viktige Mennesker. Et Ikke Veldig Viktig Menneske med gjennomvåte knær og blod på nesen reiste seg sakte. En liten jente klemte seg inntil moren sin mens hun stirret på den pjuskede og blodige nissen. "Mamma, hvorfor er julenissen møkkete?" spurte hun ute å ta øynene fra ham. Kvinnen hun gikk sammen med kastet et blikk mot nissefiguren, før hun svarte "det der er ikke julenissen, lille venn."

Mannen som Ikke Var Julenissen kjente plutselig at kulden i kroppen ble erstattet med en brennende hevnlyst mot den lille jenta, kvinnen, mot gutten med snøballen og alle de andre Viktige Menneskene på samme måte som de selv fylte denne mørke desemberkvelden. En usynlig stemme ropte "Solgt!" i det han tenkte at hvis han kunne solgt sjelen sin for å gi de hva de fortjente, så hadde han gjort det.

De fleste som så det, mente den store glassruten eksploderte helt uten forvarsel. I ettertid kunne et øyenvitne fortelle at det skjedde noe rart med julemusikken som rant ut av høyttaleranlegget utenfor kjøpesenteret like før det skjedde. Skulle man tro et sitat fra politirapporten, beskrev vedkommende det som om "Musikken gikk over i en fandenivoldsk moll, det var som julekveldsvisa fra helvete".  Et annet vitne sa han hadde sett en mann i nissedrakt lene seg mot vinduet et par minutter tidligere, og mente dette kanskje hadde svekket ruten. Mannen ble ikke funnet.

Hvorfor vinduet eksploderte utover på denne måten, eller hvordan det kunne ha seg at snøen smeltet over et stort område, var det ingen som kunne svare på. På tross av at glass fra ruten var spredd over et område på nesten femti meter, var det mirakuløst nok kun tre personer som ble truffet. En ung gutt, en liten jente og hennes mor.

Nå slutter alt

Har du noen gang vært i en situasjon hvor du har hatt mulighet til å ta livet av deg, og så fått en nesten ustoppelig trang til å gjennomføre det? Har du kanskje stått på toppen av en høy bygning? Vært ute og svømt på dypt vann, og begynt å bli sliten? Ventet på et forsinket tog, ytterst på perrongen?

Helt ytterst?

Hva skjer hvis du kaster deg foran toget? Bare lar deg falle forover rett før et passerende tog tordner gjennom stasjonen?  Eller skjærer over pulsåren med brødkniven en tidlig mandag morgen? Kutter, og kutter og kutter. Blir stående og stirre apatisk på blod som blander seg med brødsmuler og en skitten kjøkkenklut? En klut du forgjeves forsøker å bruke til å stoppe blødningen i det du forstår hva som er i ferd med å skje. Eller vrenger bilen inn i fronten på en møtende trailer? Kraftige frontlys og en Volvo-logo fyller frontruten og et lastebilhorn fyller ørene dine før bilen du sitter i klapper sammen som en brusboks.

Ikke si at du ikke har tenkt tanken, minst én gang. Flere? Flere.

Jeg gjorde det, en sen kveld i November. Alene på veien med en tung høyrefot. Lysene fra lyktestolpene passerte først sakte, så raskere og raskere. Regnet på ruten ble til striper av vann som presset seg oppover i takt med farten. Jeg glippet med øynene, verden forsvant ut av fokus. Lysglimtene fra lysmastene lyste opp baksiden av øyelokkene mine som røde eksplosjoner av lys.

Ikke si at du ikke har tenkt tanken, minst én gang. Raskere? Raskere.

Så slipper jeg rattet. Bilen begynner umiddelbart å trekke over i motgående kjørefelt. Nå slutter alt, tenker jeg. Jeg trodde jeg ville kjenne lettelse, men blir tvert i mot overveldet av en tom, gnagende følelse som brer seg i mellomgulvet og

Et dikt om gikt

Når mørket senkes på hjemmet
Er det mange som skriver dikt
Ofte om hjerte og smerte
ganske sjelden om gikt

Tenk et dikt om de gamle
om de som er mørke til sinns
Aller helst et dikt på rim
Men det eneste som rimer er lim

Et dikt bør alltid være alvorlig
Man må telle stavelsene
Så alt passer fint

Men når man er gammel
er det ikke så farlig
om alt er på rim og formen bestemt
For allerede før diktet slutter
Er første verset glemt

Jeg tror hun smiler

Snøen knaser under dekkene. I hver sving glir de litt, som om de truer med å stikke av. Truer med å dra med seg bilen ut i grøften. Begrave den i en snøfonn, her ute langt fra folk. Det eneste som hindrer deg fra å bli forvandlet til en død istapp er oss, sier dekkene.

Plutselig ser jeg henne. En liten jente med langt hår og tomt blikk står i midt i veien. Jeg planter foten på bremsen, allerede før foten får kontakt med pedalen vet jeg at bilen ikke vil stoppe i tide. Men så gjør den det likevel. I det bilen stopper helt, kveles motoren med et sjenert host. Vi ser på hverandre, jenta og jeg. Betrakter hverandre gjennom frontruten, som allerede har begynt å ise igjen. En jevn strøm av frostrøyk stiger opp fra munnen hennes. Av en eller annen grunn forsøker hjernen min å fortelle meg at det er ekte røyk, ikke damp som utåndes av den lille jenta. Det går kaldt nedover ryggen min, men det er ikke på grunn av temperaturen.

Jeg vet at det er henne jeg har kommet for å treffe, men i det jeg bestemmer meg for å gå ut for å møte henne er det som om kroppen nekter å lystre. Eller er det kanskje hjernen som nekter å sende signaler ut i nervebanene. Derimot får jeg klar beskjed fra hver fiber i hele kroppen min om at dette bærer galt av sted. Kom deg vekk herfra, hyler en stemme i hodet mitt så høyt at det nesten svartner for øynene mine. Jenta foran bilen står urørlig. Jeg sverger på at hun ikke har så mye som blunket siden jeg så henne første gangen.

Lyset fra frontlyktene kaster et uhyggelig skjær over henne. Ikke før jeg har tenkt tanken så blinker lysene tre ganger i ujevn rekkefølge, for så å slukke helt. Jeg vet du ikke tror meg, men jeg sverger på min mors grav at øynene hennes fortsatt lyser. Panikken får til slutt kroppen min til å lystre, og jeg griper febrilsk etter tenningsnøklene for å starte bilen og komme meg til helvete vekk herfra. Jeg behøver naturligvis ikke fortelle deg at absolutt ingenting skjer. Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt døv, men jeg tror ikke engang det klikker i tenningslåsen når jeg vrir om nøkkelen. Jeg hører ingenting annet enn blodet som bruser i ørene mine.

Hjertet mitt slår så det føles som om det kommer til å eksplodere hvert øyeblikk, og jeg må samle siste rest av mot for å løfte blikket. Frontruten er nå nesten helt iset ned, men jeg kan fortsatt skimte skikkelsen der ute. Er hun nærmere enn før? Jeg tror hun er nærmere enn før.

Smiler hun?

Jeg tror hun smiler.

Regnet

Fjerne toner fra en gitar blandes med det evige bruset fra regnet som treffer brosteinene i gaten. Vannet som sildrer fra takrennene. Melodien bølger frem og tilbake. Av og til forsiktig, så skjør at den forsvinner bak teppet av regn, av og til kraftig som om gitaristen hadde stått rett utenfor vinduet.

Camille slipper gardinen, som faller på plass og skjuler utsikten til gaten. Skjuler utsikten til vannet som renner utrettelig nedover mot ukjent mål. Hun lukker øynene og lar tonene fra gitaren styre tankene sine. Et øyeblikk lar hun seg fange, og seiler opp og bort. Vekk fra det rå, fuktige værelset sitt til et land fylt av lys og varme. Hun klarer ikke helt å se for seg selve solen, men tviholder på et vagt minne av hvordan det føles når den varmer mot huden hennes. Nesten som følelsen av å stå helt inntil et ildsted, så nær at dampen står opp fra de våte klærne hennes. Nesten.

Det er ingen som husker nøyaktig når Regnet begynte. Det er ingen som forstår hvorfor det ikke slutter. Det har regnet siden lenge før hun ble født, men de gamle historiene om sol og tørr sand har hun hørt så mange ganger at det føles som om hun har opplevd det selv.

Innerst i en skuff på soverommet, har hun en liten eske som lå blant tingene hun fikk da faren døde. Esken er halvfull av finkornet, lys, tørr sand. Hun tar den frem hver gang hun føler seg trist eller nedfor, slik som nå. Hun åpner den, løfter opp en neve og lar sanden gli sakte mellom fingrene. Hun passer alltid på at sanden renner tilbake, mens hun holder pusten i frykt for at hun skal puste for hardt. Livredd for at noe av sanden skal gå til spille.

En annen grunn til at hun holder pusten, er at hvis hun er helt, helt stille så kan hun høre sanden. Sandkornene som drysser fra fingrene hennes lager en susende, knitrende lyd mens de renner ned i esken. Camille innbiller seg at hun kan høre suset fra mennesker som en gang i en fjern fortid har stått og gått på den samme sanden. Hvis hun konsentrerer seg, er det som om hun hører stemmene deres. Hun ser de for seg, der de står og diskuterer eller kjøpslår med solen stekende over seg. Uvitende om at sanden de står på i fremtiden vil bli sett på som sjelden vare, som en skatt.

Camille legger seg på sengen, senker hodet mot puten og holder esken med sand mot brystet. Sakte, men sikkert blir minnet av lyden fra sanden og suset fra regnet utenfor blandet sammen. Blander seg med lyden fra hennes egen pust, som blir jevnere og dypere etterhvert som hun glir over i søvnens rike.

I drømmen står hun og ser ned på de bare føttene sine. På tær som beveger seg opp og ned, som lar den deilige, varme sanden gli mellom dem. Hun løfter blikket, og oppdager at hun står på en endeløs sandslette. En gyllenrød skive er i ferd med å reise seg over en gigantisk fjellkjede i horisonten, og en fantastisk varme omfavner henne. En tørr vind kiler henne på leppene, og lokker frem et smil. Fjerne toner fra en gitar blander seg med det vare suset fra vinden som kjærtegner håret hennes.

Hun bøyer seg forsiktig ned og tar opp en neve sand. Lar den gli sakte mellom fingrene. Lytter til suset fra sandkornene. Så begynner hun å gå.

Del 3: Søndag 3.juli 2011 kl 21:07

Husker du første gang vi møttes? Det gjør jeg.

Jeg husker et vinglass. Jeg husker rødvin. Jeg husker en dyprød, perfekt dråpe som glir sakte nedover utsiden av et glass, runder buen ned mot stetten. En vakker dråpe som stopper mot duken som er lagt over et billig plastbord. En gustengrå overflate stanser en reise som kunne forandret verden. Vi fulgte den med øynene begge to, inntil dråpen brått stoppet sin ferd og blikkene våre møttes.

Gjestene som diskuterte det i ettertid, mente at jeg fikk øye på deg tilfeldig på vei gjennom restauranten. Jeg  sakket farten først når jeg nærmet meg bordet ditt. Du satt der alene. Studerte dråpen med rødvin som akkurat hadde begynt sin lille reise. Jeg stanset opp inntil deg og vinglasset ditt, studerte dråpens fall sammen med deg. Du må ha merket at jeg stod der, men blikket ditt forlot ikke dråpen. Da våre blikk til slutt møttes smilte du trist, nesten som om ventet på meg. Som om hele ditt liv var opptakten til dette øyeblikket.

"Hei fremmede."
"Hei."
"Hva kan jeg hjelpe deg med?" du så spørrende opp på meg, men blikket ditt var lekent.
"Er denne stolen muligens ledig? Kan jeg sette meg?" spurte jeg og satte meg uten å vente på svar.
"Vel?"
Du så fortsatt på meg. Jeg ventet noen sekunder før jeg fortsatte. Jeg hadde ventet så inderlig lenge på dette øyeblikket, og nå var ventingen endelig over.
"Jeg har en historie å fortelle deg, Cecilie," sa jeg mens jeg studerte den lille flekken som en gang hadde vært en dråpe med vin.

Du så forfjamset, nesten litt skremt på meg. Du rettet deg opp i stolen og så rundt deg. Som for å forsikre deg om at du fortsatt var i en restaurant full av folk, trygg mot eventuelle farer. De andre i restauranten pratet, spiste og lo. Slepte sine ubetydelige liv etter seg, totalt uvitende om at de snart ville bli revet ut av boblen de hadde for vane å pakke inn hodet sitt i. Blikket ditt hadde ikke lenger spor av lekenhet når det vendte tilbake til meg. Det var som om du på et eller annet nivå forstod at de øvrige gjestene ikke spilte noen som helst rolle. Du kunne like gjerne stått midt i en ørken, uten annet enn sandkorn som tilskuere. Med en blå, ubrutt himmel fra horisont til horisont. En dødelig sol stekende midt på himmelen.

"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.


Del 2

Del 2: Søndag 3.juli 2011 kl 21:14

"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.
"Jeg tror ikke jeg forstår," svarte du - du var redd nå. Jeg kunne lukte det.
"Jeg har fulgt etter deg Cecilie. Du er den utvalgte. Du skal bli min, Cecilie."

Jeg løftet blikket og så deg rett inn i øynene. Du skjøv stolen fra bordet og holdt på å snuble baklengs. Den lette plaststolen tippet og falt mot gulvet. Jeg satt og du stod, likefullt krympet du deg. Øynene dine var vidunderlige. Vidåpne og blanke av skrekk.

"Hold deg unna meg din syke faen! Hvis jeg ser deg igjen skal jeg sørge for at du havner i fengsel og aldri ser dagslys igjen! Kom deg til helvete vekk fra meg!" Hun nærmest skrek det siste, mens hun tok enda et par skritt bakover. Flere av gjestene snudde seg og stirret. Mannen løftet glasset og drakk opp vinen i en lang slurk, før han reiste seg. Han var kledd i en mørk dress av ukjent merke, hvit skjorte og et tynt, sort slips. Hans gyllenbrune hår var gredd pent mot høyre side. Lakkskoene blankpolerte. Nesten som en begravelsesagent.

Jeg satt stolen på plass inn mot bordet før jeg snudde meg mot deg.
"Gleder du deg ikke til å dø? Det gjør jeg. Døde mennesker ser så fredelige, så perfekte ut. Et naturens under, som vi av en eller annen grunn frykter, flykter fra. Vi sørger over at våre kjære taper sitt ubetydelige, svake liv. Hvordan kan vi overse at de vinner den fantastiske kraften de manglet for å stå i mot verdens forferdeligheter mens de levde? Uansett hva noen gjør, uansett hva som skjer så er de nå med ett upåvirkelige."

Jeg så meg om som for å inkludere alle gjestene i samtalen, gjestene som nå satt og stirret på meg med åpen munn. Jeg bøyde meg frem og tok opp vinglasset ditt, studerte det.

"Døden er i sannhet en gave."

Jeg flyttet blikket tilbake til deg, og kjente munnen min forme et fordreid smil før jeg åpnet munnen og stakk ut en lang, fuktig tunge. Jeg holdt tungen stille mens jeg beveget glasset sakte nedover slik at tungen visket ut stripen fra vindråpen. Så slapp jeg glasset.

Kvinnen så ut som om hun var nær ved å besvime, og glasset falt som i sakte film før det eksploderte mot steinhellene. Lyden av glass som splintres skar gjennom luften, tett etterfulgt av mannens vanvittige latter. Kvinnen vaklet, og segnet om som en filledukke.


Del 1

Del 1: Mandag 4.juli 2011 kl 04:31

Kvinnen så ut som om hun var nær ved å besvime, og glasset falt som i sakte film før det eksploderte mot steinhellene. Lyden av glass som splintres skar gjennom luften, tett etterfulgt av mannens vanvittige latter. Kvinnen vaklet fremover og segnet om som en filledukke.

Hun åpnet øynene, men pupillene hennes reagerte ikke. Hun var innhyllet i stummende mørke, og ble med ett usikker på om hun virkelig hadde åpnet øynene. Hun satt lent mot noe (en kald vegg, mur eller betong), og armene pekte ut på hver side av kroppen. Noe strammet rundt håndleddene. Hun løftet den høyre armen for å kjenne seg rundt venstre håndledd, men bevegelsen ble hindret nesten umiddelbart. Det samme skjedde med venstre arm. Et rep eller lignende var tydeligvis bundet rundt begge håndleddene hennes, og forhindret henne i å flytte armene mer enn noen centimeter nærmere kroppen.

"Sitter du godt, Cecilie?" Hun oppfattet stemmen som så fullstendig fylt av ondskap at hun var sikker på at hun skulle dø av skrekk. Hele kroppen hennes stivnet, og det tok bare brøkdelen av et sekund å identifisere stemmen. Den tilhørte selvfølgelig mannen som hadde kommet bort til henne i restauranten. Et dyreaktig hyl flerret mørket og skremte henne på ny, før hun forstod at den kom fra et sted langt nede i hennes egen hals.

Hun visste ikke hvor lang tid hun brukte på å få kontroll over skjelvingen i kroppen og panikken som brant inni henne. Hun må ha skreket høyt og lenge, men hadde ingen bevisst erindring av dette.

Etter en stund våget hun å åpne øynene igjen, men alt var like mørkt som før. Hun trodde hun kunne høre ham puste, men var ikke sikker. Hun satt og lyttet intenst en stund, og klarte etterhvert å få kontroll over sin egen pust. Hun fuktet leppene, og trakk pusten.

"Hallo?" stemmen hennes var hes og svak. Hvor lenge hadde hun egentlig vært her? Det føltes som om hun ikke hadde drukket på en uke.

"Hei kjære," svarte en stemme noen centimeter fra det høyre øret hennes. Hun skrek og gjorde et panisk forsøk på å kaste seg til siden, men repet grov seg umiddelbart inn i begge hendene. Hun ble hengende sidelengs, halvveis fremoverlent. Som om en marionette forgjeves hadde forsøkt å slite seg løs fra sin herre. Alle musklene i kroppen hennes var i helspenn og pusten gikk i korte, hese gisp.

Til høyre for henne hørtes en munter latter et sted i det ugjennomtrengelige mørket.

He ain't heavy, he's my brother.

Vidar er narkoman. I øyeblikket kjeppjages han fra favorittbusken sin på plata i Oslo. Slikt utøy som Vidar subbende rundt i bybildet med knekk i knærne - slikt er dårlig reklame for fedrelandet, må vite. Men han går ikke med en gang. Først må han få med seg de få holdepunktene han har i livet sitt. Brukerutstyret, sekken, og kameraten Per. Hvor de skal gå nå, vet de ikke.

Per og Vidar har vandret gatelangs i Oslo siden 1988. Ut og inn av hospitser. Behandlingshjem. I løpet av drøye tjue år har de opplevd alt, og litt til. De har begge passert førti. Kroppen føles som om den er dobbelt så gammel.

Hvis jeg dør og noen finner meg, vil de sikkert tro at egypterne har vært innom Norge og begravd en mumie, pleier Per å si. Han har mistet de fleste tennene og er så rynkete at forbipasserende bruker noen sekunder på å lokalisere både øyne og munn. Hæ, den skjønte jeg ikke, pleier Vidar å svare.

Det hender vi sover under en av broene langs Akerselva, sier Vidar. Det går greit om sommeren. Per nikker, men er ikke hypp på å stikke opp der nå. De blir stående å svaie i takt med vinden, mens de forsøker å tenke ut hvor de skal gå for å få satt seg et skudd. Dere kan i alle fall ikke stå her, sier en politimann og tar Vidar rundt armen. Ikke uvennlig, men bestemt.

Slapp av, vi går. Kom bruttern, sier Per. De har kalt hverandre brødre så lenge de kan huske. Det lille jeg husker av livet mitt, har jeg opplevd sammen med Vidar, forteller Per. Det jeg husker av døden også. Det er ekte søskenkjærlighet fastslår Per med stolthet i stemmen, og klemmer litt på Vidar.

Vidar ser forfjamset opp i det Per gir ham en klem. Han er ikke helt ferdig med å fundere over hvor de skal gå. Vidar er ikke helt med i dag, han er sånn av og til, sier Per og ler. Med latteren kommer noen ekstra rynker til syne, og øyne og munn forsvinner helt. Du er ikke god du bruttern, sier Per og klemmer Vidar en gang til.

Vi sier farvel til de to, før de rusler oppover forbi Østbanen. Med knekk i knærne. Mens Per støtter Vidar, og Vidar støtter Per. De forsvinner raskt i folkemengden, blant tusenvis av travle mennesker som er litt for opptatt av seg og sitt til å legge merke til de to rusmisbrukerne. De to menneskene.

Men latteren til Per klinger fortsatt over plassen. Ekkoet overdøver på et eller annet vis både trikken og menneskene. Og jeg kjenner at ekkoet av livene deres, på et eller annet vis overdøver mitt.

Fremmedfrykt

Jeg vet at de er der ute. De driver gatelangs, voldtar, dreper. Lemlester. De Fremmede. De har invadert oss, tatt fra oss byen vår. Ja, snart er hele landet i de onde klørne deres. Jeg tør ikke lenger bevege meg utendørs etter mørkets frembrudd. I mørket er de nemlig nesten umulig å få øye på. Da ser de til forveksling ut som.. oss.

Noen sier at de ikke er farlige. At de må assimileres. De har opplevd fæle ting, fortelles det. Vi er egentlig ikke så forskjellige, selv om de ser annerledes ut. Jeg lar meg selvfølgelig ikke lure av slike løgner.

Du vet det du også, så du behøver ikke ta den tonen med meg. Jeg er ikke gal, kan jeg fortelle. Når du ligger voldtatt og skamslått i en bakgate, så foreslår jeg at du ringer meg. Så kan vi diskutere om de er farlige eller ikke. Da kan vi diskutere om de tilfører samfunnet vårt noe positivt, mens du ligger der med blod rennende fra underlivet.

I mellomtiden holder jeg meg her. Bak persiennene. Dessverre kan ingenting holde dem ute. Hver eneste natt kommer de til meg. De fremmede. I tankene mine voldtar de meg etter tur, slik jeg vet de vil gjøre hvis de hadde fått sjansen til det.

Når jeg slukker lyset legger de seg lydløst ned i sengen min, helt inntil meg. Håret reiser seg på hodet mitt i det jeg kjenner pusten deres mot nakken min, og jeg kniper øynene så hardt igjen at det begynner å prikke for øynene mine. Stålsetter meg mot det jeg vet vil komme.

Først mange timer senere tvinger de første strimene av varme seg inn mellom persiennene. Solen farger øyelokkene mine røde, og det er ikke lenger mørkt. Med mørket forsvinner også De Fremmede. Jeg er alene på ny.

Jeg trekker pusten dypt og kjenner panikken slippe. Tvinger de knyttede nevene til å åpne seg. Forsøker å få krampen i kjeven til å slippe taket. Forsøker å overbevise meg selv om at ingen kan nå meg. Her er jeg trygg. Bak fire sikkerhetslåser og en pute.

He gave me the finger on I-95

so the other day I was driving down the I-95 when I spotted a guy in my rear view mirror giving me the finger as I changed lanes in front of him so I calmly forced his truck off the road and politely accepted the gift he had presented and took it home with me I stored it in my refrigerator and today is my birthday so I am going to celebrate with a special meal

it looks just delicious

Ich liebe Dich

nicht.

Ticket To Heaven

På forhånd hadde jeg trodd at jeg skulle falle til ro etter at jeg hadde bestemt meg. At beslutningen skulle fjerne skjelvingene, tårene. Faktisk ble det bare verre. Mye verre.

Nå ligger kniven på gulvet, og blodet flommer ut fra håndleddet mitt. Pulserer. Det gjør jævlig vondt, og jeg gråter ukontrollert. Sjangler rundt i stua og søler blod på stueteppet. Dø da, for helvete! Jeg skriker høyt og kaster meg inn i veggen, faller om på gulvet. Følelsen av å ha gjort noe jeg ikke kan ta tilbake treffer meg som en slegge, og jeg blir om mulig enda mer livredd.

Jeg vrir meg rundt og ser på refleksjonen av meg selv i stuevinduet. Det er mørkt utenfor. Det er det her også, tenker jeg, uten helt å forstå hva jeg mener. Jeg peker på meg selv i vinduet. Nå er du royally fucked, som de sier på nynorsk. Du har gjort mye dumt i ditt liv, men det er ingenting sammenlignet med dette. Jeg forsøker å le, men gråter bare enda mer.

Jeg begynner å bli svimmel. Jeg tenker på mamma. Jeg tenker på begravelser. Høst.

Jeg forsøker å huske hvorfor jeg ønsket å dø, men klarer det ikke. Jeg lukker øynene. Forsøker å smile litt, men munnvikene lystrer ikke.

Svimmelheten er i ferd med å ta overhånd. Det renner fortsatt blod nedover hånden min. Dødsangsten tar kvelertak på meg bakfra. HELVETE! Jeg forsøker å stoppe blodet, klemmer rundt håndleddet med den andre hånden, men blodet presser seg ubønnhørlig ut mellom fingrene mine. Hvert fiber i kroppen min skriker til meg. Få det til å stoppe, skriker de. Jeg klarer ikke, skriker jeg tilbake.

Jeg klarer ingenting, hvisker jeg.

Det er for sent nå.

Too Heavy

Many people among us

carry burdens on their shoulders 

some of them 

too heavy by far

En milliard regndråper

Det regner tett. Jeg har begitt meg ut på en lang reise, men tilbakelegger den raskt. Det er ingen mulighet til å stoppe og beundre utsikten underveis.

Hylende dekk, og de skarpe smellene av en kjedekollisjon presser seg inn i øregangene mine. De nærmeste bilene har satt på varsellysene. Blinkende, usynkroniserte lys fargelegger den slappe kroppen min. Biler på vei i motsatt retning bremser opp, og passerer sakte forbi ulykkesstedet. Stirrende, forvrengte fjes gjemmer seg bak bilvinduer stripete av regn. De presser seg mot ruten og tørker bort dugg med skjorteermet for å få et glimt av bylten som ligger midt i kjørebanen. Jeg har ikke på meg regntøy, bare en møkkete olabukse og en tynn genser med påskriften

"Always Remember That You Are Unique. Just Like Everybody Else"

En kvinne skriker hysterisk. En mann med mobiltelefon snur seg bort fra vinden. Han står med en jakke over hodet for å beskytte telefonen mot været.

"Jeg står på ring 3 under Sinsenkrysset! Det er en som har hoppet! Nei, hun er død som en sild! Hva i helvete mener du med Om jeg er sikker!?"

Mannen tar telefonen fra øret et øyelikk, og stirrer vantro fra den til liket. De utvidede pupillene hans tyder på at han er i ferd med å gå i sjokk.

"Visst faen er jeg sikker, hjernemassen hennes er i ferd med å renne ut i grøfta for helvete!"

Oljeblandet vann renner sakte forbi, mens en milliard regndråper eksploderer mot asfalten og spruter opp i ansiktet mitt. En liten jente på kanskje fem år står og ser på meg. Hun har på seg en liten rød jakke og matchende skjørt. Under skjørtet stikker et par strømpekledde ben ned i grønne og rosa støvler. Hun holder en teddybjørn mot brystet.

Det lyse håret er allerede klistret til hodet hennes, og regnet renner i strie strømmer nedover ansiktet hennes. Hun blunker unna vanndråpene uten å ense dem, og ingen rundt henne enser at hun står der. Ingen har merket at bakdøren i stasjonsvognen står oppe. Ingen har merket at Lise ikke lenger sitter fastspent i barnestolen.

Lise slipper teddybjørnen. Tiden stopper. Verden holder pusten. En milliard regndråper og en teddybjørn henger et øyeblikk stille i luften, før tiden bestemmer seg for å tildele oss nok et sekund. En milliard regndråper og en teddybjørn treffer asfalten samtidig som jeg blir revet ut av kroppen min med et rykk.

Endelig fri!

Jeg løftes opp, og stiger så raskt opp mot himmelen at regndråpene fordamper i det de treffer meg. Regnet passerer meg så raskt at de tegnes som vertikale tegneseriestreker mot himmelen. Under meg skimtes en liten skikkelse iført grønne og rosa støvler, en klissvåt teddybjørn og kroppen til en død jente.

Lise skriker.

Glad

Det er nok best at vi bor hver for oss en stund, sa du forsiktig.
Ja, det er nok så best som det kan få blitt, svarte jeg hardt.

Nå, noen måneder senere sitter jeg her og overbeviser meg selv om at det er kjempebest. For et par uker siden hadde jeg bursdag, og du glemte å gi meg presang. Jeg så en gang en kalender, hvor det stod noe slikt som at kjærlighet er å huske andres bursdager. Da jeg leste det, synes jeg det var en litt urettferdig ting å si. Hvis jeg glemmer en bursdag er det ikke på grunn av mangel på kjærlighet, men mangel på hukommelse. Jeg er bare glemsk. Men nå som jeg ble glemt selv, tror jeg kanskje det var noe i sitatet likevel.

Jeg har det uansett mye bedre nå. Nå kan jeg bare sitte her og være glad for alt jeg slipper.

Glad for at jeg slipper å varme et annet menneske som tilfeldigvis passer perfekt i armkroken min.
Nå kan jeg ha all varmen min her hos meg. 

Glad for at jeg slipper å være så nær noen at de fullfører setningene mine.
Nå kan jeg si setningene helt selv. 

Glad for at jeg slipper å få slitsomme latterkramper av dumme vitser.
Vitser som bare jeg og én til forstår. 

Glad jeg slipper gå og tenke på et annet menneske hele tiden.
Mer enn jeg tenker på meg selv. 


Glad.

Forsinket påskekrim: Treneren

Thomas stod i garderoben og skiftet. På benken ved siden av satt den nye treneren hans. Han snakket ivrig på gebrokkent norsk og virket som en hyggelig type. Han la ut om sin storhetstid på åttitallet, da han og hans bror ved hjelp av hard trening var blitt to av Russlands beste spillere. Treneren fortalte også om sin ankomst til Norge med sine kone tidlig på nittitallet. To ensomme sjeler på leting etter et bedre liv for dem begge. Det så ut til at de hadde lykkes. Alt utstyret han hadde var splitter nytt, selv joggeskoene så ubrukte ut. Basert på dette var Thomas litt bekymret for hva treningstimene kom til å koste, men heldigvis var hvertfall første time gratis. Han spurte om de skulle gå gjennom noe teori, men treneren svarte at han pleide å holde seg til praktisk trening under prøvetimen. På den måten fikk han et inntrykk av hvilket nivå Thomas lå på. Da begge var skiftet og klare gikk de ut til banen de hadde reservert og stilte seg opp på hver sin side.

De hadde bare spilt et par minutter før Thomas begynte å lure på om denne fyren virkelig hadde vært russisk mester i squash. Spillestilen hans vitnet ikke akkurat om mange år på profesjonelt nivå, og han skulle til å kommentere det da treneren plutselig løp ham rett ned. Albuen hans traff ham i brystet, og Thomas kjente bena svikte under seg. Han segnet om, og hodet hans traff parketten med et smell. Det svartnet for øynene hans nesten umiddelbart, men han rakk å innse at han var i ferd med å besvime. Han forbannet seg selv. Snuble og gå i bakken som en potetsekk mens han spilte squash? Han var ikke engang fylt førti, så man skulle tro han burde tåle såpass. Forhåpentligvis rakk treneren skaffe hjelp før det bar galt av sted.


Hun hadde giftet seg med Thomas for snart to år siden. En vakker, perfekt dag som hadde overbevist henne om de skulle dele resten av sitt liv sammen. I dag angret hun bittert. Han hadde sakte men sikkert forandret seg til en hun ikke kjente, øynene tilhørte ikke lenger den samme mannen. Hun innbilte seg til og med at fargen på øynene hans hadde blitt mørkere, til tross for at hun visste at det var umulig. Hun satt på huk i sofaen og gynget sakte frem og tilbake i et forsøk på å berolige og trøste seg selv. Begge kinnene føltes fortsatt røde og varme etter harde slag med flat hånd. Samme hånd som pleide å kjærtegne dem. Hun husket ikke lenger nøyaktig når han hadde slått henne for første gang. Tårer rant sakte uten å kjøle ned den glødende ømheten. Harmen. Skammen. Hun husket ikke engang hva krangelen hadde begynt med. Det skulle stadig mindre til før han eksploderte. Hun så bort på soveromsdøren. Under sengen lå en ferdigpakket koffert. Hadde hun bare hatt mot nok til å løfte den opp. Hadde hun bare hatt mot nok til å lukke ytterdøren stille etter seg for aller siste gang.

Dimmeren til taklyset stod på laveste innstilling, og rommet ble mykt opplyst av en rekke spotlights langs veggene. Et enslig kubbelys var tent på stuebordet. Hun kvapp til og så forskremt mot gangen. Lente seg forsiktig frem for å se. Nei, ytterdøren var fortsatt stengt. Et øyeblikk trodde hun han var kommet tilbake. Hun trakk pusten dypt og prøvde å bremse et løpsk og bankende hjerte. Hvor var mannen som pleide å si han elsket henne nå? Var han fortsatt der ute et sted? Holdt fanget inni det monsteret hun delte leilighet med? Kanskje var han det, men det betydde ingenting lenger nå. Hvis alt gikk etter planen hadde han slått henne for siste gang. På litt avstand så hun sannsynligvis ut som et forskremt lite barn, men halvåpne øyelokk og rennende sminke skjulte et blikk som glødet av trass og besluttsomhet.

 
Etter å ha skjøvet båren inn i bilen, satt ambulansepersonellet seg inn og kjørte fra stedet. Blålysene kastet flakkende lys over bygningene på begge sider av gaten, men de kjørte ikke spesielt fort. Mannen på båren hadde det ikke travelt. Han var kledd i en slitt, hvit tskjorte og sorte Adidas shorts. Ut fra lakenet som dekket ham stakk det frem et par matchende joggesko. Sorte med beige såle, for å unngå merker på gulvet når han spilte squash. Det var slett ikke uvanlig at middelaldrende menn døde av blodpropp eller lignende i slike situasjoner. Høy puls over lengre tid kombinert med et usunt, stressende liv og tette blodårer var ingen vellykket kombinasjon. Blant folkemengden som hadde samlet seg på gaten, stod en mann og tastet inn en melding på mobiltelefonen sin. Han hadde ingen bror, ingen kone og hadde aldri vært russisk mester i squash. Faktisk visste han generelt svært lite om squash, men derimot visste han nøyaktig hvordan man slår en person i brystet slik at hjertet hans stopper.


På den andre siden av byen reiste en ung kvinne seg brått opp. Telefonen hennes lyste opp og konkurrerte med den gule flammen til kubbelyset. Mannen hennes hadde selvfølgelig ringt og bestilt time med det samme han så flygebladet halvveis gjemt blant reklame, regninger og annen post på stuebordet. "Lær deg squash fra en russisk mester - gratis prøvetime!" - Han var manisk opptatt av å være best i alt, og her var en gyllen mulighet til å slå sjefen i squash. Ideen hadde dalt ned i hodet hennes nesten umiddelbart etter telefonsamtalen fra Norsk Tipping. Hun hadde vunnet nesten to hundre tusen i Lotto. Nå var halvparten gått til russeren. Lyset brant fortsatt, og det blafret svakt i flammen i det hun lukket ytterdøren etter seg. Hun så seg tilbake en siste gang, før hun løftet kofferten og gikk nedover gaten med faste skritt.

Røde tallerkner

På det stilfulle kjøkkenbordet med blanke, rette aluminiumsben er det dekket på til to. Røde tallerkner med sort kant - høye, dype vinglass. Rent. Ubrukt. Ingen sitter ved bordet. Ved siden av står et lavt sybord fra sekstitallet med en stor bukett rosa peoner i en gjennomsiktig vase. Den deler plass med et innrammet bilde av en baby i stripete genser. Babyen smiler. Det grå lyset fra vinduene gir rommet et fargeløst, dødt preg. Suset fra regnet sloss med trafikkstøyen utenfor. Panelgardinene henger rett ned, til tross for at det er åpne vinduer i begge ender av leiligheten. Tre kubbelys i forskjellige rødtoner står på et firkantet, sort fat på stuebordet. De er ikke tent.

Jeg går inn på soverommet. Dyna ligger sammenkrøllet på den ene siden av sengen, og jeg synes fortsatt jeg kan se fordypningen der du lå. Jeg lukker øynene og ser deg ligge på magen i senga. Det lange, mørke håret flommer nedover ryggen din. Du smiler mykt i søvne. Bar fra rompa og opp. Det er slutten av juni, varmt og klamt. Du forsvant omtrent samtidig som regnet kom. Jeg så ingenting i øynene dine da du gikk. Borte var det lekne blikket som fanget meg, hypnotiserte meg til å invitere deg hjem. De varme, grønne øynene og det myke smilet var erstattet av grå øyne og stramme lepper.

Etter at du gikk begynte jeg mekanisk å rydde opp i stua og kjøkkenet. Når alle flater var tomme og klinisk rene, dekket jeg igjen på for to. Røde tallerkner med sort kant - høye, dype vinglass. Jeg latet som om jeg dekket på til oss, men jeg visste at jeg aldri ville se deg igjen.

Etter deg blir ingenting som før. Etter i natt blir ingenting det samme.

Likevel dekker jeg bordet, for jeg vet allerede nå at innen kvelden er omme vil jeg sitte her med en ny jente ovenfor meg. Jeg vil studere ansiktet hennes mens hun drikker rødvin. Jeg vil lure på hva hun hadde sagt hvis jeg fortalte henne at en annen kvinne hadde drukket av det samme glasset for mindre enn tjuefire timer siden. I det jeg bærer henne inn på soverommet og legger henne forsiktig ned i sengen, vil jeg stenge ute alle bevisste tanker. Jeg vil konsentrere meg fullt og helt om henne. Innen natten er omme vil hun være forelsket i meg. Hun vil vite med sikkerhet at hun har funnet mannen i sitt liv.

Dermed blir jeg nødt til å fortelle henne det samme som jeg fortalte deg, og snart vil også hennes øyne slukne. Informasjonen har vanligvis en lammende effekt. Det er ingen som eksploderer av sinne, ingen som faller hikstende sammen med sminke og tårer rennende nedover kinnene.

Forskjellen denne gangen er at nå har også mine øyne sluknet.

Nå er også mine øyne grå.

Hjernen er alene (Del 2)

Del 1 finner du her

Dine bare føtter mot den myke løperen i trappen skjærer lett gjennom lyden av blod som fortsatt bruser i øregangene mine. Jeg snur meg rolig og ser opp på deg. Du har på deg nattkjolen du fikk av meg. Jeg smiler. Trærne utenfor lener seg gjennom det åpne vinduet og smiler sammen med meg. Munnen din beveger seg, men jeg hører bare føttene dine slå mot trappetrinnene mens du fortsetter nedover. Tramp, tramp, tramp. Jeg står nederst i trappen, sperrer veien. Du stopper. Tårer renner i strie strømmer nedover kinnene dine. Du roper etter hjelp, men ingen kommer løpende. Jeg tror kanskje jeg kan høre den rislende lyden av tårene dine. Du faller på kne foran meg, og i det du ser opp på meg får vi øyekontakt.

"Du vet ikke hva du gjør, du må høre på meg! Legg fra deg pistolen, vær så snill. Hva er det du vil ha, hva er det du vil meg? Kan du ikke bare gå igjen, bare gå!"
"Jeg har med noe til deg," svarer jeg rolig og vifter med revolveren.
"Jeg tok den med for din skyld."
"Å Herregud, Vær så snill, legg den fra deg du må høre på meg!" du holder rundt bena mine nå.
Løfter armene og grafser halvhjertet etter revolveren. Jeg sparker deg så hardt at du letter og lander et lite stykke opp i trappen. Armen din vikler seg på et eller annet vis fast mellom to av stolpene til rekkverket. Denne gangen hører jeg stemmen din. Du skriker til lungene er tomme for luft, før du hiver etter pusten. Smerten og hatet i ansiktet ditt er så sterkt at jeg må snu meg bort et øyeblikk. Når jeg ser på deg igjen er du på vei mot meg. Den utstrakte venstrehånden din er bare noen centimeter fra ansiktet mitt, formet som en klo. Den høyre armen står i en merkelig vinkel fra albuen og ned. Jeg tar raskt to skritt tilbake, hever revolveren og tømmer magasinet.

Når jeg på ny får kontroll over tankene ligger du stille. Nattkjolen din er gjennomtrukket av blod. Øynene dine er lukket. Jeg lener meg forsiktig frem, setter meg ned, og kan se at øyelokkene dine fortsatt er våte av tårer. Jeg kjenner en svak, vond følelse i magen noen sekunder mens jeg studerer ansiktet ditt. Noe inni meg forsøker å fortelle meg noe, men det glipper. Jeg smiler, reiser meg og går tilbake til sofaen. Setter meg ned. Tar på meg skoene. En mørk tvskjerm lyser mot meg. Den fyller hodet mitt med tanker. Den fyller hodet mitt med tomrom. Utenfor vinduet kryper trærne nærmere. Jeg roper så høyt jeg klarer, men ingen svarer. Ingen kommer løpende. Hjernen min sitter alene igjen og lytter til en enslig tanke som sakte svinner hen.

Muren

Øynene hennes var enda lysere blå enn vanlig, og smilet kjøligere. Forandringen var umerkelig men åpenlys. Kroppsholdningen identisk, men likefullt forandret. Det var tydelig at ingenting i hele verden kunne påvirke henne i dag. Hun var forberedt på alt. Jeg hadde ikke forventet å sitte her alene, men nå gjorde jeg det - til tross for at vi satt her begge to. Hun hadde akkurat satt tilbake trillebåren etter å ha bygget en høy, ugjennomtrengelig mur mellom oss. Jeg visste hun var bak den et sted, men det hjalp meg ingenting. Det var umulig å trenge gjennom til henne nå.

Jeg forsøkte likevel, ropte til henne over muren. Forsøkte å forklare hva jeg følte, hva jeg mente med alt det dumme jeg sa i går. Hun nikket og var enig, svarte at hun forstod. Jeg skjønner hva du mener, sa hun. Den kjølige, reserverte kjernen i øynene hennes fortalte en annen historie. Du kan ikke såre henne nå, sa øynene. Nå har vi bygget en mur som beskytter henne. Du kan ikke lenger komme nær henne. Du kan ikke komme hit og vise frem din egen usikkerhet, skape et speilbilde av den hos henne, slik du gjorde i går. Vi vet at det er det du kom for. Du vil fore henne med tvil og uoppnåelige fremtidsutsikter. Du vil fortelle at du vil, men ikke tør. Du vil tvinge henne til å ta valg du ikke selv har mot til å takle.

Hun snudde seg vekk. Så ut i luften. Jeg lente meg litt frem, forsøkte å få øyekontakt. Forgjeves. Jeg bestemte meg for å ignorere de tause beskyldningene hennes. Men er vi fortsatt sammen da eller? Spørsmålet som skulle være lett og henslengt, ble kleint og bittert.

Svaret kom aldri.

Hjernen er alene (Del 1)

En mørk tvskjerm lyser mot meg. Den fyller hodet mitt med tanker. Den fyller hodet mitt med tomrom. Utenfor vinduet kryper trærne nærmere. Jeg roper så høyt jeg klarer, men ingenting knuser. Ingen kommer løpende. Hjertet mitt sitter alene igjen og lytter til sitt eget ekko, som sakte svinner hen.

Jeg reiser meg og skrur på tven før jeg går ut. Jeg låser døren forsvarlig etter meg. Utenfor står en postkasse og stirrer stygt på meg. Den er rød. Den er full. Tøm meg, sier blikket den sender meg, men jeg tør ikke. Jeg vet ikke hva den røde postkassen skjuler. Jeg går forbi uten å se på den. Skrittene mine slår mot fortauet når jeg går nedover gaten.

Tramp, tramp, tramp sier joggeskoene mine. Ørene mine fylles av støyen blodårene mine lager når blodet bruser gjennom dem i høy hastighet. Hjertet mitt slår hardt. Jeg er sikker på at du kan se det gjennom den grå vindjakken min. Men du kan ikke se revolveren jeg har stukket ned i beltet. Så gjennomsiktig er ikke jakken. Men frykt ikke, når tiden er inne skal jeg dra ned glidelåsen, og vise den til deg. Du skal få se. Du skal få ta del i den.

Jeg står utenfor huset ditt nå. Huset ditt sover. Persiennene er trukket for. Ingen avslørende strimer av lys flyter ut av vinduene. Noen fortjener et besøk. Jeg snur meg og ser avtrykkene i gresset. Fotspor i det fuktige gresset langs grusgangen opp til døren. Så fort solen står opp og duggen tørker, vil gresset reise seg igjen. Da vil ingen se at du har hatt besøk. Postkassen din er tom. Den sover, og kan ikke sladre. Jeg har en nøkkel i lommen min som passer i låsen, men jeg bruker den ikke. Persiennene dine er trukket for. Ved inngangspartiet står en hagebusk i en stor krukke. Jeg løfter den opp og vipper den inn gjennom det store stuevinduet. Jeg beundrer den store flaten som eksploderer i en kakafoni av singlende glass, avbrutt av en dyp, hul lyd i det krukken treffer parketten innenfor.

Etter å ha summet meg litt, lener jeg meg inn og river ned persiennen før jeg klatrer forsiktig over vinduskarmen. I det jeg titter opp, skimter jeg en skygge som forsvinner bak hjørnet på toppen av trappen til andre etasje. Har du kjent meg igjen enda? Jeg registrerer fraværende at jeg står i en liten haug med fuktig jord fra den knuste krukken. Jeg forsøker å tørke av skoene på stueteppet. De blir ikke helt rene, så jeg tar de av. Setter de pent fra meg ved enden av sofaen. Jeg lukker øynene og klemmer hånden rundt revolveren så hardt at knokene blir hvite.

Del 2 finner du her

Støvkorn

I lyset fra kjøkkenlampen kunne jeg se en million små støvkorn virvle rundt hodet hennes. Hun blunket, og lufttrykket fra øyevippene hennes skapte et kaos av forvirrede partikler. Det ene øyeblikket hadde de et klart mål i livet, det neste hadde en voldsom virvelvind snudd dem opp ned og kastet dem avgårde i stikk motsatt retning - Gud alene visste hvor de nå ville ende.

Ville de kanskje omsider kile en kjekk ung mann på nesen, og fremprovosere et nys? Ville en vakker jente som tilfeldigvis stod i nærheten fnise litt, og si prosit? I så fall kunne han smile, takke og kanskje introdusere seg. Spørre om hun ville ha en kopp kaffe. Selvfølgelig ville hun takke ja, og før hun visste ordet av det ville de være hodestups forelsket.

Et par år senere får de en datter som selvfølgelig viser seg å være like slående vakker som sin mor, og like lynende intelligent som sin far. Piken hopper paradis, erter gutter, faller på sykkel og skrubber knærne som alle andre barn. På konfirmasjonsbildet hennes har hun på seg lette sommersko, hvite strømper og en rød silkekjole uten ermer. På hodet har hun en hvit hatt med bred brem. Smilet hennes er skinnende hvitt, og maisolen skinner i de lattermilde, kastanjebrune øynene. Et lykkelig barn. Jeg husket hvor stolt jeg var når jeg så konfirmasjonsbildet, og tenkt at dette er min datter. Hun har jeg skapt.

En kveld den lykkelige piken kommer hjem, hører hun stemmer fra kjøkkenet. Stemmene har en tone piken aldri har hørt før. Omrisset av en halvvoksen, spinkel kropp tegner seg i ytterdøren. Kveldssolen treffer nakken hennes, men varmen fra solstrålene mister all effekt i det morens knapt hørbare stemme gir gjenlyd i hodet hennes.

Jeg har truffet en annen.